På-begynt-for-lenge-siden-innlegg

Jeg er en total sviker av bloggen min, virkelig. Og, noe jeg gjentar hver eneste gang jeg skal skrive, er at jeg savner bloggen min. Jeg savner den egentlig ganske masse. Og, den gjentagelsen skal man selvfølgelig ikke være for uten i dag heller: Jeg savner bloggen min. Så har man sagt det, og så kan man gjøre et nytt forsøk på å starte et nytt og bedre liv.

Det var faktisk med hensikt at jeg ikke startet dette blogginnlegget med et standard ”hei”. Ikke det at jeg ikke mener å uttrykke meningen et ”hei” står for, jeg føler meg bare anti-standard i dag. Kanskje det er derfor jeg skriver blogg også? jeg veit ikke. Hvis det er det, håper jeg virkelig at jeg klarer å holde meg anti-standardisk ei stund til.

Oppsummering, oppsummering, atter oppsummering. Veit du hva, kjære bloggleser? Jeg husker ikke hva som har skjedd i det siste. Det tyder forhåpentligvis på at det ikke har skjedd spesielt mye, og ikke på at jeg er i ferd med å bli dement, eller noe. To langhelger har forekommet (for å bruke et ord jeg aldri egentlig bruker, men siden jeg er anti-standard i dag, så;), men først en vakker syttende mai-helg. Den var fylt av absolutt genialitet, siden jeg og mine kjære folk bestemte oss for at vi ville vise for alle og enhver at vi hadde bedre ting å gjøre enn å gå på fest sekstende mai. Derfor endte vi opp ved elva sammen med to engangsgriller, en haug med mat, og en haug med tepper. Mine kjære folk vil i dette tilfellet si Elin, Julie og Tina. Været var virkelig vakkert den helga, og det gjorde også sitt til at kvelden ble superfantastisk. Både sekstende mai-kvelden, og kvelden før (som også ble tilbrakt ved elva) var fullstappa av absolutt koselighet, absolutt dyphet, og en del absolutt anti-dyphet. En herlig blanding, som elskes massemassemasse. En annen herlig ting som har skjedd (jeg husker ikke når, og jeg må ta det nå som jeg kommer på det, selv om det ikke har spesielt mye med helg å gjøre) er at vi slapp skriftlig eksamen. Det var utrolig herlig, men nå har vi jo en større sjanse for muntligoppkomming. Kjipt, men overlevbart. Ja, tilbake til helgeprinsipp, siden det er det som betyr noe akkurat nå; syttende mai var vakker. Dessverre kom den på en søndag, noe som innebar at det så absolutt ikke ble en ekstra fridag på oss, men man overlevede. Dagen var full av søte mennesker, is, tradisjoner og så videre. Været var herlig, og jeg tror faktisk ikke dagen kunne ha blitt bedre. Jeg ser ikke helt poenget med utgreiing i det vide og det brede; de fleste skjønner hva jeg mener med en tradisjonell syttende mai uansett. Og, hva skjedde så etter syttende mai? Helt sikkert ikke spesielt mye før neste helg. Da var det virkelig en vakker langhelg. Religion er fint når det gir oss ekstra fridager. Ellers skjønner jeg ikke helt poenget, ikke med statskirke, i hvert fall. Det er selvfølgelig fint at folk har noe å tro på, for mange er det faktisk veldig viktig. Men, for meg, betyr ikke religion særlig mye; det fororsaker alt for mye krig og mindreverdighetssyn til å være noe jeg klarer å se opp til, og ikke minst leve opp til. Ja; langhelga. Den innebar en del påfinning med mine kjære folk, blant annet seing av en veldig trist film sammen med Julie og Tina på fredag (ildfluenes grav; utrolig vakker, en absolutt bør-sees-film), og mummitrollfilmseing og sjokoladebrwoniestingbaking med Julie. Herligere opplegg skal man lete lenge etter, altså. Resten av langhelga ble tilbrakt på hytta. Ikke at det egentlig skjedde sånn kjempemye der, bortsett fra feiring av bestefars bursdag på lørdag, og en lang og etterlengtet samtale med Torunn på søndag. Men, jo, koselig var det virkelig. Hytta vår er faktisk nesten større enn huset vårt, tro det eller ikke. Jeg tror faktisk den er større enn huset vårt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg kaller den hytta og ikke feriehuset eller noe lignende. Og så var det ei helt vanlig skoleuke, i hvert fall nesten. Mattetentamen kom og gikk i løpet av uka. Den var tragisk. Og mer sier vi ikke om den. Etter torsdag (når vi får den tilbake) er den borte og glemt for alltid har jeg lovet meg selv. Bortsett fra mattetentamen og flere givende samtaler med blant annet Trond Martin, Isabel og Natalie, gikks koleuka uten spesielt store begivenheter. Så kom ei ny langhelg. Jeg syntes det var på tide med ei langhelg allerede, selv om det bare hadde gått ei skoleuke siden forrige. Denne gikk for det meste med til bursdagsfeiringer. Mange bursdagsfeiringer, faktisk. Først, var det feiring av Hannes bursdag på fredag. Det ble som ventet utrolig koselig. Skjønt; opplegg med mine kjære folk er alltid herlige, intet untak. På lørdag var det feiring av min nå nitti år gamle steoldemor, og på søndag var det feiring av min nå seksti år gamle stebestefar og steonkel. Begge deler var skikkelig koselig, og bestod av tradisjonelle familieselskapbegivenheter; masse mat, masse kaker og mange søte mennesker. På mandag var det styremøte med NBfU-styret. Det var nesten litt søtt. Og, ja, vi fikk selvfølgelig utrettet en del på det møtet også. Og så, var det tirsdag. Langhelga var nok en gang slutt så alt for tidlig. Tirsdagsskoledagen var overlevelig. Etter skolen, var det naturfagprøvepugging, før jeg, Tina, Julie og hanne dro på kino for å se ”Engler og demoner”, en utrolig bra film, som anbefales på det sterkeste! Onsdagen gikk, med naturfagprøve og kirkekonsert (som gikk fint; jeg tror vi sang ganske bra, egentlig), og ellers skjedde ingenting. Det samme må vel sies om i dag (torsdag); ingenting har skjedd, bortsett fra familiesosialisering og skapende skriving. Søthet. Jeg satser på at morgendagen blir litt mer innholdsrik, fordi; da skal jeg besøke min kjære Natalie! Jeg er hellig overbevist om at det blir ei helg full av absolutt genialisme. Gud, som jeg gleder meg.

Æsj, nå begynner jeg å bli lei av å skrive blogg. Jeg må vel publisere snart uansett, siden jeg egentlig har en noe tvilsom plan om å legge meg tidlig i kveld. Vi snakkes, mennesker!