trøtthet, deprimerthet.

hei.

og ja; i dag var en punktumdag. gud, jeg klarer omtrent ikke å skrive, fingrene vil liksom ikke finne fram til de rette knappene og trykke dem ned på tastaturet. jeg tror fingrene mine oppfører seg rart i synpati med resten av hodet. med resten av hele meg, egentlig. for nå, nå er torunn borte. nei; hun er så absolutt ikke borte, hun er bare litt forsvunnet. forsvunnet fra hovedsida, men fullt synlig lenger bak et sted, men fjernere. ikke enda, selv om det føles sånn. hun reiser i morgen tidlig, og jeg aner ikke hvor sinnsjukt mange mil hun klarer å legge bak seg de nærmeste dagene. gud, det er så skummelt å tenke på.

men, overnattingsopplegget var ihvertfall herlig. herlig, helt til si-farvel-tingen kom. jeg fant ikke på noe bedre ord, sorry. jeg må bare fortelle om herligheta i seg selv.

først i går, var det altså greiefiksing hos tina. og nå kan jeg endelig fortelle hva greia faktisk var for noe! vi hadde bestemt oss for å være geniale, å gi torunn scrapbook, med massevis av bilder av oss alle sammen. krønkiting. for, da kan hun jo ha oss med seg hele tida, hvis savnet skulle bli for stort, kan hun se på bilder av oss og all sjukheta! jaa. jeg følte meg smart. jess. og torunn blei utrolig glad.
etter diverse sjokoladekjøpingsstress drog vi bort til torunn i sekstida. først gjorde vi egentlig ikke annet enn å sitte å bable, utrolig koselig. seinere var det film, grilling, og nattevandring. så utrolig herlig alt sammen! ah, jeg klarer ikke skrive detaljert, jeg er for sliten og trøtt til det, og hodet mitt fungerer faktisk ikke helt som det skal akkurat nå.
alt var ihvertfall herlig;, og vi gikk inn etter nattevandringa vår i fem-tida. da var det sjokoladespising, babling og kortspilling. vi døgna like godt, vi! alle bortsett fra vår kjære torunn, haha. men, jo, det var veldig koselig. vi gikk på butikken i titida, og vi vandra mer, mens torunn sov. etterpå, da torunn hadde bestemt seg for å slutte seg til oss igjen, var det frokost, og trøtthet. haha, vi var faktisk utrolig trøtte. seinere gikk vi ut. vi var ute lenge, og humoren vår blei bare mer og mer tragisk etterhvert. haha, jeg vil ikke engang nevne alt det sjuke vi lo av.
etter ei stund, var det altså å gå inn igjen. spiste mer sjokolade, og ellers bare sløva. så kom minuttet. eller, alle minutta, hvor mora til elin stod og venta på oss, mens alle sammen stod og grein da vi skulle si hadet til torunn. jada; jeg veit at vi får se henne igjen om seks uker, ellernoe, men torunn har liksom vært en hverdagsgreie i tilværelsen så lenge, det blir så sjukt at det ikke skal være sånn lenger. det funker liksom ikke. torunn skal liksom være der, alltid. så der stod vi da, grinende. men, til slutt klarte vi å rive oss løs fra torunn, for å kjøre hjem. jeg tror ikke jeg har opplevd noe så trist på evigheter...

ettrer at jeg kom hjem, har jeg ikke gjort en ting. bare vært deprimert, ellernoe sånnt., og sittet og vært supertrøtt. haha.

men, et lite lyspunkt i tilværelsen, er at jeg har fått meg masse nye klær. det hjelper da litt, men ikke det minste nokk. en ny bukse, to nye gensre, og to par nye sko. herlig! jeg er blitt glad i alt sammen allerede.

blæh, jeg gidder ikke å skrive mer. det er ingenting mer av betydning å presse inn i et sånnt blogginnlegg. folk har forhåpentligvis skjønt at jeg savner torunn supermasse allerede, og det er det viktigste.

ha det supert!